Tix.no

  • 01. feb - Kl. 19.30
Billettpris:kr 75 - 530
Forestillingsinfo
J.S. Bach: Orkestersuite nr 3
Mozart: Konsert for klaver nr 27
Beethoven: Symfoni nr 4 

Matthew Halls, dirigent 
Paul Lewis, klaver

Bach sine orkestersuiter er sannsynligvis skrevet til de populære utendørskonsertene i ærverdige Das Zimmermannsche Kaffeehaus sin hage, ved Leipzigs paradegate. Komponister spedde gjerne på en ganske slunken kirkemusikerlønn ved å levere musikk til konserter på kafeer og utendørspaviljonger. Suite nr 3 er skrevet i tidstypisk form, med en fransk ouverture som innledning, etterfulgt av orkestrerte, barokke danser. Bach sitt uovertrufne mesterskap lar seg ikke skjule, selv i denne leilighetsmusikken: Den første av dansesatsene, Air, er utvilsomt noe av det mest sublimt vakre Bach etterlot seg.
 
70 år senere satt Wolfgang Amadeus Mozart desillusjonert, syk og gjeldtynget i sin Wienerske leilighet, mens han sakte erkjente at hele livsprosjektet hans kollapset omkring ham. Mozart skapte et knippe myteomspunnede verker denne aller siste tiden, som tilsynelatende ble skrevet uten bestilling eller tro på inntekter: Klarinettkonserten i A-dur, den monumentale trioen for fiolin, bratsj og cello i Ess-dur, og denne klaverkonserten nr. 27 i B. Felles for dem alle er en nesten blendende skjønnhet der Mozart øser mesterskap og livserfaring inn i det han formodentlig forstod var noe av det siste han skrev. Rondotemaet i sistesatsen er en lett gjenkjennelig variant av «Kom Mai, du skjønne milde», og nettopp denne lille sangen førte han sirlig inn i verklisten sin etter klaverkonserten.

Etter pause får vi stifte bekjentskap med Beethovens 4. symfoni fra 1806, som alltid har ligget i klemme mellom den kraftfulle nr. 3 (Eroica) og selveste Skjebnesymfonien; nr. 5 i c-moll. Symfoni nr. 4 er et rent bestillingsverk, betalt av grev Franz von Oppersdorff. Den bærer nok ikke i seg like mange oppviglerske tanker som mange av de andre symfoniene Beethoven skrev: Den er melodiøs og elskverdig, og velegnet til framførelse i grevens salonger. Samtidig har verket Beethovens fingeravtrykk over hele seg; av og til buldrer den revolusjonære Beethoven i bakgrunnen under de smekre melodilinjene, men ikke mer enn at det klirret litt kilent i grevens krystallkroner under urframføringen.